Steinmuren som vises i bildet over er fra bygdeborgen på Vesteråsen ved Mork.
Høyt oppe i åsen er bygdeborgen med mur rundt hele kollen, med unntak av 16 meter i nordøst, hvor den har rast ut.
Les mer om bygdeborgen på Vesteråsen.

I skogområdene i Aurskog-Høland, Lillestrøm og Nes kommuner er det mange kulturminner, som bygdeborger, gravhauger og gravrøyser, hulveier og stier, spor etter eldre bosetninger og husmannsplasser.

På Asak i Skedsmo er det en kirkeruin, et eldre privat gravsted, gravhauger fra vikingtiden og tre bygdeborger og ei hule langt inni skogen. Langs med Glomma er det flere steder gravrøyser som er enda eldre.

Flere steder i Nes er det spor fra vikingtiden med gravhauger langs elvene. Skogene i Nes har vært flittig i bruk for bosetninger, helt fram til midten av forrige århundre. 

Mange steder i Nes er setrene intakte og fortsatt i bruk og det er mange spor etter husmannsplasser som det en gang bodde folk på. Tidligere finnetorp er det også, som Myrvika, Langvasslia, Høgåsseter m. fl.

Ved Sørum kirke, som er en av Norges eldste gjenværende steinkirker, er det mange spor etter tidligere tider. Det er mange gravhauger i nærheten, men de fleste er i skogen og ikke synlige fra området rundt. På sletta rundt kirken og skolen har det vært bosetninger langt tilbake i tid.

Langvasslia i Nes, en tidligere finnebosetning,

var bebodd inntil 1960-tallet.

Langs med Gudleivs vei på Asak ble det i 2007 i forbindelse med kabelgrøfting, funnet rester etter et kokegropfelt, som kan ha vært brukt i forbindelse med rituelle måltider. 

I 2008 ble det under nedgraving av en vannledning på Asak funnet tre lokaliteter med bosetningsspor fra yngre steinalder og opp til middelalder.

På Seteråsen i Fet er det gravrøystfelt som består av fem enkeltgraver. I Sørum på åsen Røysa ligger en stor gravrøys, som like gjerne kan ha gitt navnet til åsen.

Langt øst i skogen i Lillestrøm kommune er et mektig steinras. Der er Hærfangkjerka, et naturlig kulturminne. Hærfangen ligger ved Nordre Ringkollen i Aurskog-Høland kommune og er en stor ås.

I 1995 ble det funnet en stokkebåt ved utløpet av Rømua i Glomma og denne båten var eldre enn 2000 år gammel. I Sørum er det mange steder synlige rester etter kulturminner.

Rundt Blaker er det mange, som gravhauger, spor av steinindustri og forsvarsverk som er veldig gamle og noe nyere. Ved Mork er det på Vesteråsen rester av en stor bygdeborg og oppe i Kvevliåsen er det rester av et klebersteinsbrudd.

Klebersteinsbrudd er det også på Brenneppåsen i Sørum, Piggåsen i Fet og ved Folvelseter i Nes. På Skukstadåsen i Blaker har det vært kobbergruve og ved Norddalsåsen i Blaker har det vært kråkesølvgruve.

I høyre del av bildet sees et kokekaremne som ikke er skjært ut av fjellet på Piggåsen i Fet,

mens i venstre del av bildet er et merke etter et utskjært kokekar.

Uttak av kleber til kommersielt bruk begynte for alvor i vikingtiden med tilvirkning av blant annet kokekar som ble skjært ut av det mjuke fjellet. Ved flere av klebersteinbruddene kan man se hvor slike er skjært ut, ved at det sitter igjen et mønster i fjellet. På Piggåsen i Fet er det et emne som fortsatt sitter uskjært igjen.

Blaker Skanse er et historisk festningsverk

og et sted for arbeidende kunstnere, kunstutstillinger og sosiale arrangementer.

Blaker skanse er et tidligere forsvarsanlegg i Blaker i Lillestrøm kommune, Viken fylke. Det ble anlagt i 1682 som en del av forsvarslinjen langs Glomma mot angrep fra svenskene. Den ble tatt i bruk i 1683, og var da åpen i ryggen mot Glomma. På 1750-tallet ble den bygget om til en lukket stjerneskanse som enkel bastionfestning.

Skansen var i kamp med svenske styrker under den store nordiske krig i 1718. Under krigen i 1808 var den inntatt av en svensk avdeling under grev Mörner fra 17. til 19. april. Det var under retretten fra Blaker skanse at Mörner og hans menn gikk rett i et norsk bakhold ved Toverud.

Blakersund ligger rett nedenfor skansen. Her gikk ferge over Glomma etter at den øvre Frederikshaldske Kongevei ble anlagt på slutten av 1700-tallet. Persontrafikk over sundet opphørte i 1928. Som følge av unionen med Sverige, ble Skansen nedlagt som festning i 1820, men var militært til den kom i privat eie i 1893.

I 1916 kjøpte Staten stedet tilbake for å opprette en sentralskole for husflidsundervisning. Hensikten var å ivareta norske kunst- og håndverkstradisjoner. Statens Husflidskole ble åpnet på Skansen i 1917, der det ble drevet skole helt frem til 2003. På 1950- og 1960-tallet ble det lagt stadig mer vekt på lærerutdanningen, og Blaker Skanse utdannet formingslærere på løpende bånd til hele Norge.

1976 ble skolen høgskole, Statens lærerhøgskole i forming.

Lærerutdanningen ebbet ut siste halvdel av 1990-tallet, og i 2003 flyttet det som nå bar navnet Produktdesign, til Høyskolesenteret på Kjeller.

Teksten er kopiert fra Wikipedia og Kunstskansen

Urskog fort, også omtalt som Dingsrud fort,

er et demolert sperrefort på Lierfoss  i 
Aurskog-Høland kommune.

I spenningstiden før 1905 ble det fra norsk hold gjennomført tiltak for å styrke forsvaret mot Sverige – offisielt for å styrke unionsforsvaret. Ved Dingsrud på Lierfoss i Aurskog ble det i perioden juni 1901 til januar 1903 oppført et sperrefort med plass til flere hundre mann.

Dingsrud skulle fylle ut gapet mellom de nyanlagte fortene ved Ørje og modernisering av de gamle festningene ved Kongsvinger og Fredriksten. Fortet er enkelt bygget for 15 kanoner i åpne stillinger. Kanonene hadde en rekkevidde på ca. 6 km og kunne derved nå til Bjørkelangen.

Fortet er imidlertid omgitt av tett skog, noe som hindrer direkte skyting. Dette ville gjøre fortet utsatt for svensk haubits-ild idet haubitser med sin krumme granatbane ikke i samme grad er hindret av vegetasjon. 18. september 1905 ble 326 mann mobilisert til tjeneste ved fortet. Av de 15 kanonstillingene ble åtte bestykket.

Som en del av fredsavtalen ved unionsoppløsningen i 1905, (Karlstad-forliket), ble alle våpen fjernet i 1906, fortet ble demolert og det ble opprettet en demilitarisert sone. Det var skepsis i begge land om sonen ville bli respektert, men den levde opp til forventningene og ble ikke opphevet før i 1993.

Kommandantboligen med uthus og kasernen ble stående og er fremdeles godt bevart i dag. Muranleggene og skyttergravene ble gravd fram igjen i 1983 og restaurert. En minnestøtte over mobiliseringen er satt opp ved veien opp til Dingsrud gård.

Teksten er kopiert fra Wikipedia

Bingen lenser er et prektig skue av et kulturminne der det ligger

og dupper i Glomma ved Sørumsand.

Bingen lenser er et lensesystem nedenfor Bingsfoss i Sørum kommune. En antar at de første lensesystemene kan ha blitt laget allerede på 1300-tallet. Med større sikkerhet kan en fastslå at lensene var etablert på 1500-tallet. Ved Bingen ble tømmeret sortert og buntet eller «soppet», før det ble slept ned Glomma og fordelet til sagbrukene rundt Øyeren.

I 1861 kom jernbanebrua over Glomma i Fetsund. Denne sperret for fløtingen og sorteringsanlegget ble flyttet til Fetsund. Ved Bingen ble det da etablert en atterhaldslense, et system av store steinkar og lenser som holdt tømmeret tilbake. Herfra ble det sluppet passe mengder tømmer ned mot Fetsund.

Fløtingen i Glomma opphørte i 1985, og i en lengre periode var Bingen lenser lite vedlikeholdt. Bingen lenseminneforening ble etablert i 2011.

Teksten er kopiert fra Wikipedia.

Fetsund lenser ligger lett tilgjengelig

med flytende gangbruer på elva.

Tømmerfløting i Glomma begynte på 1300-tallet, men fikk større omfang da oppgangssagene kom på 1500-tallet. Til å begynne med ble tømmeret i Glomma buntet, «soppet», i Bingen lenser ved Sørumsand. Herfra ble tømmerflåtene slept med båter til de mange sagbrukene langs Øyeren og i Lillestrøm. Da jernbanebrua i Fetsund kom i 1861, ble Bingen lenser flyttet til Fetsund. Ved Bingen ble det etablert en atterhaldslense hvorfra en kunne slippe på tømmer etter som det var behov ved Fetsund.

Fetsund Lenser er i dag fredet som landets eneste gjenværende fløtningsanlegg. Det er bevart som et enestående kulturminne og et levende museum med verksteder for tradisjonelt håndverk, kafé og museumsbutikk. Fetsund Lenser ligger i et vakkert naturområde ved innfallsporten til Nord-Europas største innlandsdelta. I området er det natur- og kultursti.

Teksten er kopiert fra Wikipedia.

Historien om tømmerfløting i Norge.

Fetsund Lenser er et nasjonalt kulturminne, fløtningsmuseum og våtmarkssenter ved Glommas utløp i Øyeren ved Fetsund i Lillestrøm kommune. Fetsund Lenser ble opprettet som tømmersorteringsanlegg i 1861, og nedlagt da fløting av tømmer i Glomma opphørte i 1985. I dag er det en del av MiA - Museene i Akershus.

Ved arbeiderboligen «Vinkelen» ligger Fet kommunes tusenårssted, et flommerke i form av en ca. 7 meter høy stein med markeringer av vannstandene under de største flommene i Glomma.

Museumsområdet er et friområde med utendørs utstillinger, kafeer og museumsbutikk. På området ligger også besøkssenteret for Nordre Øyeren naturreservat.

Teksten er kopiert fra Wikipedia.

På Asak i Skedsmo er det er gravhaugfelt fra vikingtiden med over 35 gravhauger. Bare noen av gravhaugene er intakte, mens mange er enten plyndret eller utgravet. Noen gravhauger har fått en vei gjennom seg. Ved gravhaugene er det flere hulveier.

I nærheten ligger en privat kirkegård fra begynnelsen av 1800-tallet.

Det er også en kirkeruin på Asak fra 1300-tallet. Den ble bygget av en lokal storbonde som het Gudleiv Asak. Kirken brant en gang på 1500-tallet og det meste av steinene fra kirken har blitt gjenbrukt i Skedsmo kirke. I dag står det bare igjen en liten del av kirkemuren.

Oppsamlingsdammer har det vært i flere bekker, for bruk til drift av Kvernhus for maling av korn. I bekken fra Stampetjernet sto en stampemølle på 1700-1800-tallet.

"Stampemølla på Branderud i Skedsmo ble drevet av vann fra en vannoppdemming ved Stampetjern. Den er nevnt i en gårdstakst i 1802, og var i bruk i 1860-åra. Det store vannhjulet i stampa sto lenge igjen, og Gulbrand Branderud, f. 1882, husket dette hjulet ifølge Haavelmo II, Skedsmos bygdebøker del 2, 1950-1952, s. 54.

For at et ullprodukt skulle bli tett og kompakt, måtte det presses kraftig, og det ble kalt å stampe. Ei stampemølle eller stampe ble brukt til bearbeiding av ullprodukter som filt og vadmål, og den ble drevet av vannkraft og et vannhjul."

Teksten er kopiert fra Lokalhistoriewiki.

Glomma med Bingen lenser og Sørumsand er i den flotte utsikten.

På tre åser i Skogsbygda er det rester etter bygdeborger fra
folkevandringstiden for rundt 1500 år siden.

Finnbråten er en tidligere husmannsplass som ble bebodd fram til 1907.

Midt i bildet hvor løvtrærne står var en gang plassen.

Mulighetene er mange for fine skogsturer rundt omkring, men jeg har tilknytning til Skogsbygda som området øst i Skedsmo heter, så mange av skogsturene har jeg gått der. Dette navnet har eksistert i lang tid og på folkemunne blir det kalt Magerheia. Finnbråten er navnet på en liten plass i Skogsbygda hvor det er rester etter en husmannsplass, som siste husmann bodde på til han døde i 1907.

Han het Johan Johnsen og var min tippoldefar. I bygdebøkene for Skedsmo, del 2, står det skrevet om ham. Han var tømrer og visstnok en temmelig dyktig en. For å kunne utføre sitt arbeid, måtte han gå til Christiania som Oslo het den gang og jobbe hardt der hele uka. Den gang var det seks dagers arbeidsuke. Han var hjemme bare på søndager.

I bygdeboka for Skedsmo, del 2 utgitt i 1950-52 av Halvard Haavelmo står det at ved folketellingen i 1865 bodde Johan Johnsen på Finnbråten, født i Skedsmo på Kongsrud i 1829 som yngst i en søskenflokk på ni barn. Han var sønn av John Johnsen som var husmann der, som før hadde bodd på Kopperud.

Da John sluttet som husmann på Kongsrud i 1860 ble de hus han hadde der flyttet til Finnbråten, fordi sønnen Johan bodde der. Johan Johnsen var gift med Anne Andersdatter og fikk syv barn. Johan var den siste husmann som bodde på Finnbråten. Han døde i 1907.

Hans sønn Lauritz Johansen drev rundt som tømmermann. Hans største interesse var å skrive vers. Han har således skrevet om sitt hjem i skogskroken. Et sted sier han: 

"O, du sollyste strede, solbedekte fjell og li, hvor jeg i min barndom kvede, det i mitt liv vil minne bli."

Johan Johnsen Finnbråten var en særs dyktig tømmermann. Det ble ofte lang arbeidsdag. Han gikk helt til Christiania hvor han tømret. På vinterstid tok han avsted tidlig mandag morgen innover til byen. Han brukte truger fram til Asak og gikk videre langs landevegen.

Så var det å arbeide hardt hele uka til lørdagskvelden kom. Da bar det hjemover igjen den samme vegen til Finnbråten hvor kone og barn ventet ham. Og da var det glede i stua på Finnbråten. Slitet fra tømra og etter den lange, dårlige vegen var glemt. Det var helg.

Finnbåten er nå øde. Den gamle hustomta der Lauritz lekte og rimet sine første vers, er nå grodd til med lauvskog. Jorden har blitt drevet av Torgunruds eier, men ligger nå i Kongsrudtjern naturreservat.